hits

Konkurransenerver er bra!

Humret kan svinge, det kan vre litt amper stemning; lunta er kort. Hyppig toalettbesk. Drlig matlyst. Kribling i magen og realitetssjekk av alle kroppsdeler timene fr start. Det er kjente symptomer p lett nervsitet fr en konkurranse.



Trer i ynene og vondt i magen
I min aktive tid s kunne jeg vre ekstremt spent p selve konkurransedagen. P det verste har jeg sttt der med trer i ynene p startstreken. Da er det vanskelig prestere optimalt.

Friidrettsstevner seint p kvelden og utallige timer p hotellrommet med venting p de fire minuttene man skulle tyne seg gjennom p tartanen. Hva var det egentlig jeg gruet meg til? Som regel kom denne spenningsflelsen nr jeg nsket gjre mitt ytterst beste. Nr jeg nsket prestere s bra som mulig og visste at det kom til koste veldig mye krefter i form av konsentrasjon, taktikk, melkesyre og viljen til st p helt inn til ml. Og hvor premien var en god tid eller plassering. Innerst inne er det smerten jeg kjenner p mot slutten av lpet som jeg gruvet meg til. Det ubehaget jeg pfrer meg selv og nsket om gjre mitt beste. Det er ogs redsel for ikke innfri mine egne ml. Innerst inne er det godt kjenne p denne flelsen.

Om du tr kjenne p denne spenningen vil det kanskje bli lettere konsentrere seg om det kroppen skal gjre. Spenning er med p forberede deg til yte maksimalt. Du blir mer skjerpet. Og ofte fr man bedre kontroll p disse flelsene nr du begynner oppvarmingen. Da er du i gang og ofte slipper noe av spenningen taket i kroppen. Det fles veldig bra for kropp og sinn.

Hvorfor gjr jeg dette mot meg selv?
Den tanken kom ofte p konkurransedagen. Jeg har hpet at lp skulle bli avlyst eller at jeg har kommet for seint og ikke rukket lpet. Helt hpls holdning, men snn har det vrt nr jeg har gruet meg som mest. Dette har vrt de konkurransene som har betydd mest for meg prestere p.

Men stort sett hver gang jeg har kommet til ml; fornyd eller ikke, s har jeg sett frem mot neste konkurranse. Da er all spenning glemt og gleden over ha gjennomfrt strst. Og jeg er fortsatt glad jeg blir nervs fr konkurranser; da vet jeg at jeg vil yte mitt beste og mye mer enn det kan man ikke forvente av seg selv.

Hvorfor blir ikke alle med?
Det er kun tre dager igjen til det braker ls med verdens strste gatestafett, Holmenkollstafetten, hvor over 40 000 mennesker tar ut sitt ytterste for laget sitt. Og det er ikke til ta feil av; alle p kontoret snakker om den. I de fleste bedrifter blir det snakket mer trening enn vanlig. Etappene blir nye vurdert og dramatiske vekslingshistorier gjenfortalt. Dette er lpsarrangementet som engasjerer oss og hvor vi fr tilfredsstilt konkurranseinstinktet vrt for en dag.


Men s er det de andre da, som ikke blir med. De skylder p lite trening eller at det er en inneklemt helg. Men for noen er det s enkelt som at nervene tar overhnd og man har faktisk ikke lyst til konkurrere. Det er en s ubehagelig flelse at de velger og frast fra muligheten til startnummer p brystet og delt ansvar for bringe stafettpinnen gjennom Oslos gater.For meg er Holmenkolstafetten felleskap og delt gledeover vinne sammen.Det er mye morsommere enn "vinne" alene. Men jeg hper dere en dag lar dere rive med og svarer ja p fellesmailen om hvem som er med p Holmenkollstafetten. Det er s utrolig gy vre en del av et lag og oppleve denne festen sammen med 40 000 andre. Og smerte er ikke farlig, folkens!

Til alle dere med startnummer p brystet lrdag: lykke til med gi alt!

Hanne

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar