Før var det lett å komme seg på løpetur. Før var det uproblematisk å bli med på styrketrening på Elixia. Før digget jeg å sette meg inn i alt som har med løping å gjøre. Før hadde jeg et mål med treningen min. Nå har jeg hatt vondt i viljen siden januar.
Jeg skal skru tiden tilbake til november/desember 2013, og fortelle en historie om dørstokkmila, vondt i viljen, en bihulebetennelse som varte i fire uker og et ublidt møte med et tre. Kanskje kjenner du deg igjen i det som gikk fra en grei løpeform til en rusten på noen uker...
Gjennom høsten fikk jeg trent jevnt og trutt. Løping var ålreit og formen grei. Desember er travelt og de sosiale aktivitetene mer frekvent enn hyppigheten på løpeturene. Januar er januar og jeg tenkte mye på «at nå må jeg komme i gang igjen med treninga». Vips så var det slutten av januar og jeg var slått ut av en hissig bihulebetennelse. Februar kan kort oppsummeres med antibiotikakur, saltvannspray og slappe tilstander. Mens formen råtnet på sofaen begynte jeg å angre på at jeg ikke hadde løpt alle de gangene jeg hadde hatt mulighet i vinter. Lett å være etterpåklok når man ligger der under dyna og føler seg pyton...
En ulykke kommer sjelden alene
Med en bihulebetennelse på hell begynte energinivået å ta seg opp. Endelig begynte jeg å kjenne på behovet for frisk luft og litt lek igjen. Det ble en «snartur til akesenteret på hytta» som endte med en kjelke ute av kontroll, krasj i et tre og avlagt urinprøve på legevakten med sjekk for indre blødninger. «En skikkelig trøkk og litt stive hofter» ble til gåsegang; helt umulig å løpe eller gå på ski. DET gikk bra tross alt. Men det har nå gått litt over 11 uker og det kan fortsatt være vondt å løpe.
Bosuball, planken og knipeøvelser
Rehabøvelser, rolige turer på ski og korte løpeturer har nå blitt til litt lengre og raskere løpeturer. For min del handler det om å komme seg ut og trene på det nivået jeg er akkurat nå. Heldigvis har jeg hatt treningsfølge som har vært tålmodig. Turene har vært rolige og mange motbakker har blitt gått fremfor jogget.
Kanskje du skal avtale med noen som kan gi deg litt ekstra energi? Samtidig vil jeg anbefale å ta små steg og være fornøyd med kortere og roligere økter enn det som er av ypperste kvalitet.
Hvordan finne tilbake til «gamle meg»?
Forrige uke hadde jeg trening med noen av de ansatte i Nettavisen. Jeg skulle inspirere de, lære de noen enkle knep for å løpe enda mer effektivt, og forhåpentligvis skape økt motivasjon til å løpe mer. Jeg kjørte fra Frognerparken den ettermiddagen og hadde fått skikkelig påfyll av inspirasjon. For en positiv gjeng! Se også link til teknikkvideo her. Kanskje den kan inspirere deg!
Nå er jeg endelig i gang igjen og begynner å kjenne at energien er tilbake. Nå har jeg lyst på en løpetur og gleder meg til treninga etter jobb. Det har tatt sin tid og komme hit. Og jeg har hatt mye vondt i viljen.. Men forhåpentligvis greier jeg å holde motivasjonen oppe og nyte av fremgangen fremfor å konstatere at formen ikke er det den en gang var.
Kjenner du deg igjen? Ting tar tid, men ekstra motiverende er det den dagen man begynner å kjenne at løpeturene går lettere eller vektene må byttes ut med tyngre vektskiver. Stå på og benytt hver anledning du har til å trene!
God trening!
Hanne
Du har vært der før. Den der kriblingen i kroppen når sola stikker frem og du nær sagt kan se snøen smelte i hagen. Du kjenner den følelsen som er en blanding av stress, dårlig samvittighet og uante mengder energi som du bare må få ut. Du vil jo ikke svikte kollegaer og sjefen med dårlig løpsform på Holmenkollstafetten?
Jeg har jo trent bedre enn på lenge...
Denne vinteren har jeg trent mye bedre enn i fjor. Jeg har trent nesten hver dag. Det har vært mye mer variert enn den gangen jeg var en aktiv mellomdistanseløper. Den gangen løp jeg hver dag og ofte 12 ganger i uken. Vær og vind avgjorde dagens humør: jeg kjente angsten ta overhånd når Gislefoss meldte 2 mm nedbør i form av snø. Is og snø er den største fienden for en baneløper. Faren for å løpe på seg skader eller det verste tenkelige utfall; falle og brekke ankelen. Eller andre kroppsdeler som for eksempel halebeinet eller ribbein.
Denne vinteren har vært mer variert og bestått av langrenn, intensiv kondisjon/styrketrening i sal, løping på tredemøllen og styrketrening. Så egentlig føler jeg meg klar for vår og Sentrumsløpet etterfulgt av Vårens vakreste eventyr - Holmenkollstafetten.
Men, det er et stort men: nå må det løpes og det må løpes mye. Jeg som trodde jeg var i god form, føler meg plutselig ikke i så sprek allikevel. Stor takk til konkurranseinstinktet mitt!
Forhåpentligvis lettløpt om noen uker (foto: Tore Amundøy)
Da er det bare å sette i gang og kvitte seg med stresset og den dårlige samvittigheten. Det er 19 dager igjen til Sentrumsløpet og jeg MÅ komme meg ut og løpe. Jeg må få en bekreftelse på at jeg er på rett vei mot en god løpsform.
Løper alt jeg kan!
Jeg stikker ut og løper hardt. Løper alt jeg kan faktisk! Det er en deilig følelse å presse kroppen maksimalt. Eller hvert fall etterpå.
Det ble en kort oppvarming, bakkeintervall av 4 minutter, pause 1 minutt og helt opp til Grefsenkollen fra Skeidbanen. En skikkelig hardøkt med syre opp til øra og et snev av blodsmak i munnen. På vei ned igjen er det varetelling av kroppsdelene; litt susete i hodet, litt sårt i brystet etter mye pust og pes, fremside lår er rimelig mørbanka og blir bare mer støle på vei ned igjen (ja, jeg må tilbake samme veien jeg kom meg opp..), og leggene er knallstive og ømme. Kjenner det blir en stillesittende ettermiddag for min del med beina i vater og kompresjonsstrømper på! Alt for skikkelig restitusjon nå.
Hvor smart er du egentlig, Hanne?
Nå har du drevet med løping mer enn halve livet ditt og all fornuft tilsier at man må gradvis venne seg til ny eller annerledes trening. Om man er i god fysisk form er ikke synonymt med god og sterk løpsform. Jeg burde nok ha løpt flere rolige turer ute på asfalt og kombinert det med noe tredemølleløping før jeg drar i vei på en knallhard løpeøkt for min del.
Klok av skade?
Glad jeg ikke ble skadet, men bare litt ekstra støl. Det blir rolig løpetur på asfalt dagen derpå og neste intervalløkt blir inne på tredemølle. Man må tilpasse treningen til formen. Med andre ord: jeg må gradvis tilvenne kroppen min den belastningen det er å løpe ute. Jeg husker jo bare de gode øktene og tenker at jeg er i like god løpsform som etter sommeren i fjor. Men sannheten er at kondisen er bra og løpsstyrken svak.
Skader på grunn av overbelastninger er like sikkert som at det blir vår i år også. For meg gjelder det nå å være smart denne gangen og unngå treningsavbrekk fordi hodet vil mer enn beina. Og det er mitt tips til alle dere løpere der ute som har en etappe å løpe 11. mai. Alle vil jo ha deg med på Holmenkollstafetten! Og jo flere dager i uken med trening du kan gjennomføre, jo morsommere blir det å stå klar til veksling!
God treningsuke,
Hanne
Forhåpentligvis lettløpt om noen uker (foto: